Losmerke

Los- og kjentmannsvesenet er en gammel ordning langs kysten vår. De eldste sikre opplysningene om en slik ordning er fra l200-tallet. Den gamle norske betegnelsen på kjentmann var «Leiosogumaor». Lenger sør i nordsjølandene brukte man i middelalderen betegnelsen «lodman», og dette er kilden til dennyere betegnelsen los, som ikke ble tatt i bruk her i landet før på 1500-tallet. Alt i Magnus Lagabøters landslov av 1274 finns det bestemmelser om losing av de kongelige leidangskipene, og takster for losing på de ulike deler av kysten. Losbestemmelsenes plassering i lovverket tyder på en nær tilknytning til forsvaret allerede på dette tidspunkt, en tilknytning som forøvrig fortsatte i de følgende hundreårene. Og i Bergens bylov fra 1276 er det bestemmelser om at skipperen på et handelsfartøy må holde los for egen regning. I Bergen var ellers losene organisert i egne laug alt på l200-tallet. I en forordning fra 1561 heter det at dersom en person lar seg hyre som los, og skipperen får skade på skip eller gods på grunn av hans forsømmelse eller uerfarenhet, skal vedkommende være pliktig til å bøte skaden dersom han er i stand til det. Makter han ikke å betale skaden, skal skipperen ha hånd om hans liv – dersom skaden kan bevitnes av tre forskjellige personer. I forordningen av 1561 ble også prinsippet om los plikt innført for første gang, selv om denne plikt foreløbig var begrenset til å gjelde innenfor en «lodsmands farvann»
Når det gjelder losutdanningen i dette århundre, framgår det av en resolusjon fra 1909 at det var Forsvarsdepartementet som avgjorde hvilke aspiranter som etter avlagt eksamen skulle få utstedt lospatent. Det ble ikke stilt noe formelt krav til navigasjonsutdannelse for dem som framstilte seg til eksamen, men i realiteten var konkurransen så hard at bare de som minst hadde kystskippereksamen hadde sjanse til å komme med. Overlosene bestemte hvor mange som skulle møte fram til eksaminasjon. I 1930 ble det ved lov bestemt at det fortsatt bare skulle holdes loseksamen hver gang en losstilling skulle besettes, og at bare den som ble ansatt fikk lospatent. Senere ble det lempet noe på dette.
Harald Olsen

.