Middelalder

av Ole Christian Fjeld

I Norge regner vi gjerne middelalder fra slutten av vikingtiden i 1066 til starten på reformasjonen i 1537.

Middelalderen er et «stort stykke tid» som vi igjen bruker å dele opp i tre perioder

• Tidlig middelalder regnes den korte tiden fra 1066 til innbyrdeskrigene brøt ut i 1130
• Høymiddelalder er perioden med statsdannelser, økonomisk og kulturell oppsving frem til svartedauden dukket opp rundt 1350
• Senmiddelalder var på mange måter en vanskelig tid med pestepidemier, noe som igjen førte til folketallsreduksjon og ikke minst svekket politisk selvstendighet. Begynnelsen til slutten på middelalderen kom da i 1536 hvor det norske riksrådet ble oppløst (av Christian den 3.) og underlagt det danske riksrådet. Du kan lese mer om reformasjonen her

På mange måter var det kristningen av Norden, og ikke minst den økende handelen med våre naboland som ble starten på middelalderen.

Norden og Norge hadde imidlertid en del særtrekk i forhold til resten av Europa.  De aller fleste levde som bønder og det var egentlig ikke noen samfunnselite, profesjonell hær eller særlig mange byer. Kongen hadde som sådan egentlig ikke noen egentlig forvaltning.  På 11-1200 tallet ble dette imidlertid endret noe og kongen fant opp noe såpass genialt som å skattlegge bøndene. Storbøndene kunne imidlertid tjenestegjøre i kongens hær for å slippe unna. På mange måter var dette starten på adelen. Bøndene som hadde store gårder (eller mange gårder) kunne altså skattlegge de andre bøndene på vegne av kongen.

I vikingtiden ble  handel (og ikke minst plyndring) styrt av lokale bondehøvdinger. Etter hvert som kongen styrket sin posisjon på 11-1200 tallet ble det da en oppsving i fjernhandel mellom Norge, Norden og resten av Europa. (Denne type virksomhet startet flere århundrer før i f.eks. middelhavsområdene)

Danmark, Sverige og Norge har de siste 1000 år vært knyttet sterkt til hverandre. Av en eller annen grunn har alltid Norge vært lillebror i dette trekløveret. Politisk var de 3 rikene nært knyttet sammen, Kongefamiliene var/ble inngiftet med hverandre og de tre landene vekslet stadig i et sammensurium av allianser og krig mot hverandre.

Danskene og svenskene drev lenge et aktivt «korstog» mot de hedenske folkene ved i Baltikum og danskenes «imprium» strakk seg faktisk så langt som til Afrika og Estland. Svenskene på sin side var ikke dårligere og hadde også «kongemakt» i store deler øst og sør for den baltiske sjø.

 

I en periode på 1300 tallet hadde faktisk Norge, Sverige og fylket vi i dag kaller Skåne felles konge. Det skulle imidlertid ikke vare lenge og mot slutten av 1300 tallet til begynnelsen av 1500 tallet gikk hele Norden inn i hva vi kaller «kalmar unionen». I prinsipp var dette egentlig en «forståelse» mellom folkene i hvert rike. Disse ble styrt etter egne lover og sin egen elite.

Dette var på mange måter «tidens trend» men i motsetning til andre unioner i Europa (Polen-Litauen) og Catalonia-Aaragon (spania) utviklet aldri kalmar unionen seg til noen fastere statsdannelse.

Under denne unionen forsøkte kongene å utvide makten sin, men møtte motstand bland adelen og  kirkens ledere. Bøndene som ble skattlagt hard, motsatte seg selvfølgelig hardere skatter for å finansiere kongens «gode planer». Kalmarunionen hadde opprinnelig som formål å skape fred i Norden, men det ble i stedet en haug med innbyrdes kriger. Selve unionen falt i en rekke kriser og ikke minst trone stridigheter i begynnelsen av 1500 tallet.

 

Funfacts fra middelalderen:

• Vann ble omtrent ikke brukt som drikke. Dersom sommeren hadde vært god var det tilgang til mye fersk melk.  Det var det omtrent bare barna som drakk. Stort sett drakk folk øl, (det ble det også drukket menger av) Både Menn, kvinner og barn drakk øl, men forskere mener at alkoholprosenten i dette øllet var betydelig lavere enn hva vi kan kjøpe i butikken i dag.
• Såpe var en ting middelalderen dessverre ikke var velsignet med. I stedet brukte man å strø løv eller sand på gulvene hjemme. Når dette da hadde samlet «skiten» ble det feiet ut med en sopelime (feiekost), ofte laget av bjørkeris.
• Hva skotøy angår var middelalderen på mange måter en trist tid. De rike hadde lærsko eller lær støvler. Andre hadde hva man kalte fotkluter. I prinsipp et stykke lær som man surret rundt føttene. På mange måter viste nok skotøyet i middelalder hvilket samfunnslag man kom i fra.
• Overtro var også en stor del av middelalderen. Man skulle f.eks. ikke gi bort en kniv i gave til en venn, da den kunne «skjære i vennskapet» Ei heller var det særlig populært å navngi unger etter folk som faktisk var i livet, da dette ettersigende skulle bety at man ønsket førstefødte med navnet død.  «Takløk» og rosenrot ble ofte plantet på takene da denne skulle beskytte mot brann.