Svartedauden – Den store mannedauden fra 1347-1353
av Harald Kjelstad
Svartedauden er et ord vi forbinder med noe forferdelig, det ligger nok informasjon i ordet til å kunne anta at vi her har med noe ytterst utrivelig å gjøre.
Den var forferdelig nok. «Den store mannedauden» endret fullstendig på vår verden og satte spor vi ser helt frem til i dag, 2014, og nok vil se i lang tid fremover enda. Ikke minst i navn.
I perioden fra 1347-1353 spredte en antatt byllepest seg fra Asia gjennom Europa til England og til oss her i nord og videre inn i Russland via Østersjøen og nordover. En utbredt oppfatning er at epidemien kom med et handelsskip fra England til Bergen i 1349, men det var utbrudd i henholdsvis Hamar og i Oslo allerede i 1348. I februar 1349, altså før pesten kom til Bergen, ble det opprettet et alter for St. Sebastian i Oslo domkirke. St. Sebastian var helgenen for beskyttelse mot pest.
Pesten kom til Norge altså i 1348 og ble her til 1350 da det siste kjente offeret for svartedauden i Norge, biskope av Stavanger, Guttorm Pålsson, døde 7. januar 1350. Før han rakk det, hadde kanskje mer enn halvparten av Norges befolkning omkommet.
Det finnes en rekke teorier og spekulasjoner om navnet svartedauden, bl.a at navnet svartedauden kommer av hvordan de som ble syke fikk byller og svartfarget pga koldbrann før de døde.
I løpet av de to årene svartedauden herjet i Norge hadde den gjort store innhogg i befolkningen og mange bygder og gårder lå øde. De som overlevde hadde god plass og gikk fornuftig gode tider i møte da pesten ikke hadde gjort skade på infrastruktur.
Svartedauden var ikke den eneste pesten som rammet Norge. Omtrent hvert tiende år over en periode på 300 år var det pest. Svartedauden var den første og alvorligste av disse. I England, fra og med svartedauden til 1500 var det 20 større pestepidemier, i Nederlandene 18, i Norge trolig 16, mens det i hansabyene «bare» var 13.
Vi forestiller oss nok denne tiden som mørk og trist og en ypperlig sjanse for religiøse institusjoner til å få en fot eller så innenfor og berike seg med sjeler og gaver, men, nei, kirken var ikke spesielt populær etter svartedauden, da folk, også i de påfølgende 300 årene med epidemier, var lei av straffedom og lite hjelp fra oven.
Etter Svartedauden vokste bygdene frem igjen. Nye måter å tenke på, nye måter å styre på, og ny maktfordeling samfunnet betød meget for den videre utviklingen i de påfølgende århundrer.