Hundeskattmerker

Midt på 1850-tallet var problemene med de firbeinte mange. I hovedstaden Christiania skapte hunder konflikter mellom eierne og byens øvrige innbyggere. Folk hadde et pragmatisk forhold til hunder. Det var en vanlig mening at menneskets beste venn skulle være et nyttedyr og ikke et kosedyr. Myndighetene var også redde for rabies (hundegalskap). Dette var bakgrunnen for loven av 1857 som påla byer og enkelte kjøpsteder å innføre ”hundeskatt”. I Kristiansand ble avgiften satt til 8 kroner det første året. Senere ble avgiften økt flere ganger, men en lov som kom i 1925 slo fast at avgiften ikke kunne være høyere enn 100 kroner per år. I loven stod det også at bare de som hadde ”særlig nytte” av hunden skulle slippe skatt.
Enkelte hundeeiere ble imidlertid fritatt for ”hundeskatt”. Det gjaldt blant annet de som hadde bruk for hund til jakt, til vakthold og i forbindelse med gårds drift. I 1936 fikk en jaktoppsynsmann i byen fritakelse for sin fuglehund ettersom hunden ble benyttet i hans arbeid. Kristiansand Mekaniske Verksted (KMV) hadde behov for vakthunder og ble også fritatt. Det var også vanlig at man ble fritatt eller fikk skatten ettergitt hvis hunden døde i begynnelsen av året. I 1905 var det 90 hunder til beskatning i Kristiansand. 19 år senere hadde antallet økt til 338. Da hunden etter hvert ble mer og mer vanlig som ”kosedyr” kunne ”hundeskatten” virke som en uforholdsmessig inngripen i folks frihet og privatliv. Midt på 1970-tallet ble loven om hundeavgift derfor avskaffet, over hundre år etter at den ble innført. • (Terje Nomeland)