Insulært korsformet beslag

–
Et insulært korsformet beslag fra vikingtid –
– Om en det under tiden har tapt to av sine buede korsarmer.

Stilen er Irsk, et insulært beslag med rester av forgylling.
Opprinnelig kan det gjerne ha vært laget allerede i 6-700-årene.
Det kan så ha blitt røvet med hjem fra et herjingstokt, eller også ved en ærlig handel på øyene rundt i de engelske farvann.
Slike like og lignende like beslag ble produsert der ute rundt i klostrene av smykkesmeder med stor erfaring.
De pyntene beslag på relikvieskrin, bøker, kors og annet, slik ble skrellet av og tatt med hjem som hærfang,
nåler ble montert og fester ble omgjort, for smykkepynt så glimrende til kvinnedrakten.
Hesten som statussymbol, hestens seletøy, remmer og hodelag, med forgylte relieffbeslag, så populært på de grønne øyer, og andre steder, så likeså hjem med moter til de hjemme på berget, du så populært.
Slik er de ellers blitt funnet i Norge flere steder fra gravfunn,
spesielt nevner vi Gausel i Rogaland.
– her hjemme i Norge har det blitt gjort mange insulære funn fra vikingtid,
fra arkeologiske undersøkelser av gamle gravsteder er det gjort en hel rekke funn.
bl.a.
Gausel, Stavanger, Rogaland
Giske i Møre og Romsdal
Gloppen i Sogn og Fjordane
Marnadal i Vest-Agder
Berdal i Sogn og Fjordane
–
Se mer om i Oluf Ryghs Norske Oldsager

–

–

Slike historiske godbiter av noen usedvanlig flotte smykker,
dette ligger å slenger hit og dit, der ute i det uforutsigbare pløyelaget, det er der hvor traktorredskapene hersker, fullstendig så nådeløst, hvor gamle graver blir revet opp i dagen, og gjenstandene blir knust og vraltet med, hit og dit, opp og ned, i jord og stein.
Det er slett ikke sjelden at gjenstander blir ført med, fastklistret i jord på traktorhjul og maskin-redskaper i lange avstander før det faller av igjen, og da gjerne langt vekk fra opprinnelig plassering, og havner jo dermed helt ute av kontekst, pløyelagskontekst.
For så etterpå, så hente det tidligere, både titt og ofte, at det kom fullstendig så uvitende arrogante og sinte arkeologer, og de påsto en hel masse stygt og rart om heltemodige flinke detektorister, som i frivillighetens navn stod frem og reddet historiens puslebiter fra knuseverket og kjemikalier der ute på jorde. Mange ganger måtte man heller ikke finne på å gjøre funn etter at arkeologene var ferdige, og hvor stedet så skulle sprenges, graves, bygges, og asfalteres fullstendig helt ned. For da var de jo ufeilbarlige yrkesaktive arkeologer som ikke kunne gjøre feil, og det er flere av de der ute i samfunnet enda, men med tiden har de aller fleste lært at samarbeide i godt lag er en fin ting, og at samarbeidet starter lenge før flateavdekking med gravemaskin. Mange norske arkeologer har nok lært noe eller mye av andre arkeologer der kommer sydfra Danmark og Tyskland og andre steder. Men der er selvfølgelig mange gode norske arkeologer også, vi kjenner nok opptil flere av de igjennom årrekkene temmelig godt.
I Danmark er det nok verdens beste forhold mellom stat, museum, arkeologer, detektorfolket,
og dermed blir funnbildet til stor rikdom for alle.
I Sverige er det veldig strengt forbudt å søke, de vil at oldsakene skal forvitres, og bare så trist bli borte.
I Norge er det vært mellom barken og veden, alt ettersom hvilken fylkesarkeologs høvding man hørte under.
Men det kan synes som om det går mot lysere tider,
– det må man bare hele tiden håpe på, for alle der arbeider i frivillighetens tjeneste.
-¤-

–

–