Norges Metallsøkerforenings Ole does Hampshire. Andre dag

Tekst: Ole Chr. Fjeld

Etter at vi kom tilbake fra jordene i går ble det en rask dusj for så og forsøke oss på det lokale «utelivet», i håp om å finne et halvgodt spisested.  Det fant vi imidlertid ikke i går. Man reiser altså ikke til Hampshire for de store kulinariske opplevelsene.  Jeg var imidlertid ved godt mot og gikk sliten og fornøyd til sengs i håp om en god natt søvn.  Hotellet vi bodde på var bygget helt inntil den lokale kirken. Det var jo flott i seg selv, men en noe overivrig klokker hadde bestemt seg for å varsle hver hele time.  Så mye for nattesøvnen altså.

Foto Eivin Hjørnevik

Kl. 0900 var imidlertid alle på plass i bilene, klare til avreise. Noen mer morgenfriske enn andre. De fleste av oss har vært på tur med hverandre før, og det har en tendens til å strekke seg inn i småtimene der vi sitter å sludrer over noe lokalt øl.

Solen viste seg i dag og, og jeg tenkte at dette nok ble en fin dag. Det skulle det jammen bli.

Gjengen gjør seg klar

Dette jordet skulle det har vært noe romersk aktivitet på, noe vi også fant litt av utover dagen.

Selv om sola skinner blir det egentlig ikke skikkelig varmt, så jeg hadde pakket godt med tøy. Det skulle vise seg å være min lille «metallsøkerhemmelighet» litt senere. Fantastisk jorde som var akkurat så flatt man kan ønske seg. Med disse endeløse jordene er det alltid en tanke om hvordan man skal gripe det hele ann…

Jeg bestemte meg rett og slett for å bare gå rett frem til jeg kom til skogkanten. To timer senere stod jeg i skogkanten. Der var det tid for en liten pause. Idet jeg beveger meg inn i «skogen» spruter det ut 3 fasaner som nær sagt skremte vettet av meg.

Gjengen var nå nærmest spredd for alle vinder

Trond Gåsland i god stil midt på jorde.

Nå stod sola høyt og jeg var faktisk nødt til å kaste både lue og genser. Jeg knyttet genseren rundt livet, men fant ut at da dekket den jo funntaska, så det ble en «seilklubb»løsning rundt halsen.

Dette førte selvfølgelig til at hver gang jeg bøyde meg for å grave skled genseren ned og rundt og var strengt tatt i veien. Jeg har lagt igjen sekk, jakke og luer så mange ganger på ymse jorder at jeg vet jeg som regel er langt unna når det er påtide å dra tilbake. Jeg bestemte meg derfor for å tusle tilbake til bilen med det hele. Ikke hadde jeg funnet stort annet en knapper og blybiter heller. Da jeg hørte et rop om romer satte jeg kursen mot Martin og Christian som stod et stykke bortenfor meg.

Christian Christensen graver stor romere

Det viste seg at Christian hadde plukket en kjempestor bronseromer, dessverre var den godt brukt. På dette punktet var jeg så irritert over genseren så jeg tenkte knapt på å ta noe bilde. Veien tilbake til bilen var lang. Veldig lang. Jeg søkte med derfor med raske skritt over jordet. Rundt 50 meter fra veien sang det skikkelig i søkeren. Deus, som jeg bruker, har en tendens til å gi en ekstra «høy» lyd dersom gjenstanden ligger høyt i overflaten. Jeg sparket derfor i det øverste jordsmonnet, og gjenstanden hadde da flyttet seg. Ingen grunn til spade med andre ord. Ned på kne og frem med pin pointeren. Etter litt frem og tilbake glimtet det i noe gult. Det er ikke sølv tenkte jeg og jeg kunne faktisk kjenne pulsen stige. Med forsiktige fingre soldet jeg jorden og der lå den gitt….min aller første gullmynt.

Opptreden som fulgte ville trolig fått meg tvangsinnlagt hvis noen hadde dokumentert det. Høy lydt skriking og rop om gull for å ikke snakke om at jeg hoppet opp og ned mens jeg danset i ring. Pussig hvordan en så liten peng kan bringen en voksen mann ut av fatning.

Fra bilene kom turguiden løpende, og etter hvert som «gulldansen» tiltok kom de andre i gjengen løpende også.

Foto Trond Gåsland
Foto Trond Gåsland

En ¼ Guinea fra 1762 i fantastisk stand. Den var bøyd til en «love token». Kort fortalt betyr dette at mynten var brukt av en herremann for mange år siden for å vise sin hengivenhet til en kvinne. Kvinnen som fikk mynten hadde åpenbart ikke mye til overs for fyren siden hun etter all sannsynlighet slang mynten. His bad, my luck.

Nå ble det en naturlig pause og mye fotografering. Det var nok en del av gutta som ikke helt trodde på meg før de fikk se mynten. At jeg midt i denne gullrusen lovet å betale bar regningen i kveld viste seg å ikke være noe lurt trekk.

En lykkelig finner og toppen av hodet til reiseguiden. Vi har samme sveis noterer jeg meg.
(foto Eivin Hjørnevik)

Det ble nok funnet  andre ting på dette jordet også, uten at jeg helt husker alt sammen.

Kenneth Haaland fant blant annet en flott romersk sølvring

Luften forsvant nok litt ut av meg etter dette funnet, så jeg bestemte meg bare for å ta ut en retning, og gå litt i egne tanker.  Etter noen timer med knapper og søppel befant jeg meg  plutselig på jordet vi var på første kvelden, der jeg fant to små hamra mynter.

En time senere begynte jeg å innse at dagens rasjon av flaks kanskje var oppbrukt.  Landskapet er imidlertid fantastisk så en pust i bakken gjør egentlig ingenting. Det var som Martin sa en dag, «jeg blir rett og slett glad av å gå her». Det er mye sjelefred i flott natur.

En liten pust i bakken mot ei gammel eik tar jeg oftere og oftere nå innrømmer jeg. Er det allerede alderen som tynger? Uansett var solen på tur hjem, og var ikke villig til å dele så mye varme på returen. Jeg bestemte meg for å krysse godjordet på nedsiden av en liten flystripe på returen.

Det viste seg å være et godt trekk

En snau halvtime i søket på returen dukket det opp noe jeg bare kan beskrive som «kjempelyd». Når jeg får slike «grav meg, grav meg» signaler er jeg alltid litt skeptisk, men jeg graver de alltid. Stort sett er det søppel, men de gangene det ikke er det…vel…det er de gangene som gjør at jeg graver de. Alltid.

Det får være bra tenkte jeg når jeg gikk til bilen, det kan jo ikke fortsette slik? Kan det vel? I morgen skulle vi imidlertid gjøre kirkejordet og det hadde jeg høye håp for. Hvordan det gikk får du vite i neste reisebrev.

Comments are closed.