Tekst og Foto: Per Sibe. Metallsøking er en fantastisk hobby. Frisk luft, mosjon, spenning og flotte naturopplevelser. For mange en fin måte å komme seg ut og treffe mennesker på. Noen for å forlenge livet sitt- etter råd fra legen. Gleden av å finne igjen en mistet ring for en fortvilet eier. Gleden over å se smilet deres når du leverer dem ringen. Ringen de aldri trodde de ville se igjen.
Jeg har gjennom mange år brukt metallsøking i jobben min med ungdom med forskjellige problemstillinger. Spenningen i et ungt ansikt når de får et fint signal fra søkeren. Gleden når de står med en hundre år gammel mynt i hånden. Iveren deres når de blar i myntkataloger og historiebøker for å finne ut mest mulig om tidsepoken akkurat den mynten, som de har funnet, er fra. Ungdom som ikke har vist noe interesse for skolearbeide tidligere, nå kan de ikke få nok av det. De skjønner plutselig vitsen med å lære. Ubetalige øyeblikk.
Til dags dato og etter mange skoleopplegg med bruk av metallsøker, har ingen kunne fortelle meg ett eneste fag som ikke kunne kombineres med metallsøking på en positiv måte.
Metallsøkere er som folk flest. Forskjellige. Noen liker å rusle på strender og plukke opp småmynt og kansje ett smykke nå og da. Noen liker seg langt til fjells på jakt etter naturgull. Noen foretrekker å finne gamle mynter. Andre igjen, knapper og andre minner, fra en svunnen tid.
Personlig liker jeg å jakte på en kombinasjon av det meste, men mynter og andre ting fra 1700 og 1800 tallet, som kan fortelle en historie, er favoritten. Eller som jeg kan lage en historie ut av. Lange vinterkvelder på nettet eller med nesa i en bok for å lære mest mulig om funnet. Gjennom andre seriøse metallsøkere, som medlemmene i Norges Metallsøkerforening , høster jeg masse informasjon og lærdom. Fra mennesker som virkelig er opptatt av og brenner for hobbien sin.
Og dette er mennesker som respekterer lovverket. Det sier jo nesten seg selv, av og til mens man leter etter gamle mynter kan man finne ting som man forstår er så gamle at de er innleveringspliktige( gjennstander fra før 1537, mynter fra før 1650). Søkeren skiller ikke på dette.
Ikke problematisk det. Man ganske enkelt bare leverer dem inn til de rette myndigheter.
Før man i det hele tatt starter med å søke for eksempel et jorde, innhenter man tillatelse fra grunneier og sjekker at det ikke er fredninger i området. Så enkelt er det.
Er man ikke enig i hvordan loverket er, får man argumentere for synet sitt i de rette fora. Og med de rette personene, men man respekterer det og forholder seg til det lovverket som er. Basta
Pressen skriver nå og da om metallsøkere som har drevet med søking på ulovlige steder. Og det er så trist å lese om det. Jeg skal ikke sette meg til doms over noen. Uvitenhet og feil kan alle gjøre. Men hvis det er tilfelle at det har vært folk på gamle gravhauger med metallsøker, og til og med i områder de må ha skjønt har vært fredet, er det vle bare et ord som dekker det. Forkastelig. Dette har ingen ting med metallsøking å gjøre.
Dette er gravplyndring.
Jeg skjønner heller ikke vitsen med å finne gjennstander du ikke kan vise fram til noen. Jeg sier ikke at disse folkene ikke har en grunn, jeg sier bare at jeg forstår den ikke. Tyver har sikkert alltid en grunn.
I hvert fall tror de det selv.
Man blir ganske lei av å bli stilt spørsmål om bruk av metallsøker på ulovlig måte. Blir så trist av at en del mennesker stempler metallsøkerentusiaster som lovbrytere.
Så til dere som lurer.
Metallsøkere driver ikke med den type ulovlige aktiviteter. Like lite som folk som driver med sportsfiske driver med ulovlig laksefiske. Like lite som jegere driver med tjuvjakt.
De fleste av oss eier vel en bil, det betyr ikke nødvendigvis at vi kjører i fylla. At alle som driver en eller annen form for trening av hund, driver ikke nødvendigvis med trening av kamphund.
Kanskje noe å tenke på neste gang du ser en med et kubein. Det kan rett og slett bare være snekkeren. Akkurat som neste gang du ser en med metallsøker. Det kan rett og slett bare være en entusiast, som er ute og nyter hobbien sin på en helt fullstendig lovelig måte.
Noen av dere har kanskje lagt merke til at i siste delen av dette innlegget har jeg ikke brukt utrykket seriøse om metallsøkere. Grunnen til dette er enkel: Alle metallsøkere ER seriøse.
De som velger å bruke en detektor til ulovlige aktiviteter, er IKKE metallsøkere. De er tyver som bruker en metallsøker som verktøy – for sin ulovlige aktivitet.
PerS
Kommentarer:
Richard A.L. Moen sa: Jeg syntes Per S har skildret og skrevet meget godt.
Ikke nok med at han beskriver oss for andre, han får det også til på en slik måte at jeg kjenner igjen både meg selv og andre metallsøkere jeg kjenner.
Takk, Per.
Tore N sa:
Bra skrevet Per.
Det finnes de som gir F i lover og regler uansett hva de driver med.
Men kan ikke ta alle under en kam av den grunn.
Som du skriver : «De fleste av oss eier vel en bil, det betyr ikke nødvendigvis at vi kjører i fylla.»
En jeger har våpen, men om han har våpen så betyr jo ikke det at han driver med ran eller skyter folk.
Men en føler at en er kriminell noen ganger en driver med søking, folk gjemmer seg og driver og «spionerer» for og finne ut hva en driver med og forteller til folk at der og der driver det en mistenkelig person ! Hadde det ikke vært greiere og gått frem og spurt : Hva driver du med ?
Da hadde de fått svar på det og kanskje fått litt informasjon om søking, lover og regler… ?
Carl Andre sa: Meget bra skrevet
Per Kristian BJor sa: Amen:-)
