Der ligger en underlig rytme i Numedalsnatten

Tekst og foto: Ulf Skauli.

I natt tåken over Norefjordens fjordbunn høres en klagende, blå lyd, en vibrerende arpeggio doloroso, som får en morgentidlig rev til å stoppe opp og se gjenkjennende opp mot Sevlegården.

I en uklar silhuett mot det svake morgenlyset ser den mannen sitte der igjen, på et steingjerde utenfor hovedhuset på skysstasjonen, med sine hender opp mot munnen.

Han sitter der igjen, Ola Olsen Sevle. Morderen. Han som har vært på rømmen i flere måneder nå. Han sitter der, ensom og jaktet på, – og spiller sin harpe. Spiller sin historie, Spille sin triste klage ut i den dagen som sakte kommer.

Så høres plutselig en klirrende vogn der oppe ved Vrenne. Uvant tidlig høres hestetrav og stemmer.

Musikken opphører brått. Den store mannen på steingjerdet hopper kattemykt og raskt ned og stryker til skogs, som en skygge oppløses han i mørket der borte i skogholtet bakenfor.

Igjen skal han skjule seg i skogen og den bratte åsen. Om noen enda lange måneder skal han omsider bli fanget og ført til skafottet av lensmannens menn. Når høsten igjen kommer i 1834, er han hodeløs og en begynnende myte.

Reven der nede ved fjordbunnen går lavt samme veien. I det den går forbi steingjerdet, – lukten av den ensomme mannen henger fortsatt i luften der, snuser den på en liten munnharpe som ligger igjen på bakken.

Sevlegutten hadde mistet sin harpe, harpen han en gang hadde fått av sin oldefar, i sin hastige flukt.

Selveharpens funnsted (Foto: Ulf Skauli

Om dette virkelig hendte, vet jeg ingenting om. Men slik former et mulig fragment av en historie langt tilbake i tid, seg, – for detektoristen, som hundreåret senere, sommeren 2011, finner en rusten og korrosjonsklumpete liten munnharpe nede i jorden.

Derfor er jeg detektorist, derfor søker jeg etter ukjente gjenstander som ligger forlatt og glemt under årenes, hverdagenes og generasjonenes jordlag.

For de ligger ikke der alene. De er ikke ensomme der nede. De ligger sammen med sin mulige fortelling, sammen med sin historiske tilhørighet.

Selv en rusten spiker kommer fra sin sammenheng.

Denne sammenhengen, denne fortellingen fra Hverdagens Historie, er min søken både i daglig profesjon og fritid med detektor. Denne fortellingen er noe av det jeg respekterer mest.

Men, til fortellingen hører også formidlingen. Som detektorist finner jeg ikke for å samle egne funn i skuffer og skap. Hvorfor skulle jeg det? Slike gjenstander ville være løsrevne. De ville ha tapt sin tilhørighet, de ville være kidnappet, på en måte…

Så derfor er en nesten like viktig handling i min detektorisme det å muliggjøre en slags gjenfødelse av objektet i dens sammenheng, – på det stedet det engang tilhørte.

Om jeg mot formodning finner de virkelige gamle objektene, de som stammer fra tiden før reformasjonen i vårt land, så er det det akademiske ansvar som er rett mottaker, og jeg som alle andre med detektor, leverer slike gjenstander, med stor glede og iver, til de lokale kulturvernmyndigheter og venter spent på å få tilbakemeldinger på vårt funns plass i vår felles historie! Da føler vi at vi har bidratt til den allmenne historieskrivingen. Det er ærekodeksen vår, det.

Harpene. Foto Ulf Skauli

Men jeg er tilsvarende stolt når jeg overleverer harpefunnet mitt til Sevlegårdens eier, Gro Sevle, i dag. Denne ene lille utgaven av et urgammelt instrument som i hundrevis av år har spilt sin rytme over hele kloden, i alle land – og som i dag er et ikon i mange nasjoners kulturliv, den kommer nå tilbake til en hverdag på den samme gården som Sevlegutten og hans familie måtte forlate på en så dramatisk måte. Ikke lenger for å sende triste og trassende toner ut i rømlingens natt, men for å bidra i viktig historiefortelling om hverdager i tiden før oss.

Så nå henger den på veggen i langhuset på Sevletunet, klar til å spille sin rolle som en “tekst” i lokalhistorien og et “point of interest” i den viktige reiselivsnæringen i Numedal. Den er hjemme igjen. Den er oppe i lyset igjen, før rust og korrosjon slukte den helt…..

Men, kanskje er historien en annen. Noen uker etter fant jeg enda en munnharpe noen kilometer lenger sør. Den lå nede i bakken der en nå for lengst gjengrodd sti fører opp til tuftene etter den lille husmannsplassen Sevleguttens foreldre måtte trekke seg tilbake til, etter at sønnens manndrap forviste dem fra gård og bygd.

De to harpene henger sammen nå. I en liten monter, tørre og trygge, på en opplyst vegg. Tilgjengelige.

I monter – tilgjengelige. Foto: Ulf Skauli

De venter på de besøkene som skal komme. De venter på å forsøke å fortelle dem sin historie, gi dem en mulighet til å la sin fantasi og sin tolkning danse til nå stumme, men fortsatt så levende toner.

Ulf Skauli

Gvammen stasjon

Numedal.

www.sevletunet.no

www.musark.no

Kommentarer:

Trygve sa: Fantastisk Ulf, -du bare gjør det så bra. Eksempel til efterfølge,- det er du. Tusentakk

Ole sa: Flott skrevet, jeg lever meg rett inn. Takk Ulf.

Per B. Ebvensen sa: Eventyrlig nydelig fortalt og formulert Ulf. Historien du skaper gir inspirasjon og videre tankespill til leseren ?
P.B.E.

DetektorNorge sa: Flott historie! Jeg skal informere om denne på min Facebook og Twitter når nyheten om meteorittfunnet har roet seg. Er så mange interessante nyheter over de siste dagene så det er greit å spre det litt ut.

Per Kristian Bjor sa: Du har virkelig ordet i din makt, Ulf. Mektig imponert.
Jeg liker veldig godt innfallsvinkelen din på lokalhistorie og hva vi kan tillføre denne. Der er du i en særstilling. Håper på flere artikkler fra deg. Gleder meg alt….:)
PK

Comments are closed.