Tekst og foto Per Sibe. For noen år siden fikk jeg en telefon fra en kompis med spørsmål om vi skulle ta oss en tur med metallsøkeren. Klart vi skulle det. Skikkelig dårlig vær derimot gjorde at jeg drøyde litt ekstra med å starte hjemmefra. Da jeg endelig kom frem var allerede min venn godt i gang med søkingen sin. Før jeg hadde klart å organisere meg, og komme skikkelig igang, hadde han gjort dagens og kanskje årets funn.
En romersk mynt .
Jeg var veldig glad på hans vegne, men samtidig usedvanlig ergerlig på at det var han som hadde funnet den. Kunne det vært jeg som hadde funnet den hvis jeg hadde reist tidligere?
Hadde veldig blandede følelser denne dagen. Misunnelse, ergrelse og glede.
Blandede følelser hadde jeg også på lørdag som var. Jeg skulle på seminar. Redaktørseminar skulle jeg på. Redaktørseminar – arrangert av Kulturvernforbundet. Har jo vært på redaktørseminar der før, så selve seminaret hadde jeg ikke blandede følelser for. Av erfaring fra forrige seminar visste jeg jo at når Kulturvernforbundet arrangerer, så blir det bra. Både nyttig faglig innhold, og muligheter for å knytte nye kontakter.
Nei, det var vel mer dagens tema som ga litt grunnlag for angst, og har gjort det en stund. Sosiale medier som møtested og formidlingsarena for kulkturvernorganisajonene.
Sosiale medier? Hørt om det. Har også en konto på Facebook sånn helt privat. Twitter også. Men mest for at ungdom jeg har jobbet med gjennom årene og eget barn har latt meg forstå at «Det kan være veldig vanskelig å leve uten det».
Advarslene i media og fra eldre venner har derimot lært meg » Det kan være veldig vanskelig å leve med det».
Personlig har jeg valgt den gyldne middelvei. Har konto, men bruker den veldig lite . Som gammel metallsøker liker jeg jo best det gamle, men skjønner at utvikling kan være nyttig
La meg si det med en gang. Denne lørdagen ble veldig oppklarende for meg. Med kaffekopp i hånden og åpent sinn, dalte jeg ned på første rad i seminarrommet hos Kulturvernforbundet. Kjente at min personlige revolusjon allerede hadde startet. Liker meg nemlig best helt bakerst i slike forsamlinger, og har alltid prioritert det. Nå ble det første benk.
Mest for at det ikke var noen andre plasser ledig, men også for at hørsel og syn blir jo ikke akkurat bedre med årene.
Etter at Kulturvernforbundets leder, Jørg Eirik Waula , hadde ønsket velkommen, og vi hadde gått igjennom en rask presentasjonsrunde av dagens fremmøtte, var det tid for første foreleser. Louise Brunborg-Næss, informasjonsrådgiver i Kulturverforbundet, fortalte oss hva sosiale medier var. Dette var nyttig og ga meg dagens første aha opplevelse.
Det faktum at over 2,5 millioner mennesker i Norge er på facebook er jo en god grunn til å være der. Og selv jeg, og min angst, forsto ut fra det at disse over 2,5 millioner menneskene ikke svevde i livsfare av den grunn.
Twitter og mange andre sosiale mediar ble også presentert. Noen var nye for meg og andre hadde jeg hørt litt om.
Et medie som jeg nok har hørt om og vært litt borti er lokalhistoriewiki. Marianne Wiig, fra lokalhistorisk institutt, delte kunnskap med oss om wikiteknologi og lokalhistoriewiki. Lokalhistoriewiki må jo være veldig nyttig for medlemmene av Norges Metallsøkerforening. Både for å oppdatere seg selv på flotte artikler som finnes i databasen der, og ikke minst dele sine egne kunnskaper med andre historieinteresserte. Jeg vet jo at mange av våre medlemmer sitter med kunnskap langt over gjennomsnittet om mange historiske emner, for å si det veldig forsiktig. Marianne Wiig avsluttet sitt utmerkede og lærerike foredrag akkurat i passe tid til lunsj.
God mat og spennende kursdeltagere er gode ingredienser for en utmerket lunsj. Her var det begge deler veldig til stede. Vi som utgir og driver websteder og medlemsblader for forskjellige organisasjoner, sitter jo veldig mye alene og tuller med vårt. Det å kunne møtes,og snakke om hvordan andre gjør ting føles veldig bra. At det skjer uformelt over en god lunsj, gjør vel heller ikke noe.
Så med litt mindere angst for sosiale medier inntok jeg seminarrommet igjen etter lunsj. I følge mitt program skulle Torill Johnsen som er leder i DIS-Norge foreleste over Bruk av digitale kanaler i kommunikasjon med medlemmer og omverden. DIS-Norge er forøvrig norges største forening for slektsforskere og har over ni tusen medlemmer.
(foto Per Sibe)
Hun forklarte oss forskjellige måter å kommunisere med medlemsmassen på ved hjelp av sosiale medier. Selv har hun opprettet en lederblogg hun faktisk skriver i hver dag, og ved hjelp av enkle midler formidles disse innleggene også ved hjelp av Twitter og Facebook. Selv om DIS gir ut et medlemsblad fire ganger i året, er det vel ikke tvil om hvor mye ferskere nyhetene blir på denne måten. Og det som imponerte meg mest var hvor enkelt det var å få det til.
Som en liten bonus for dere som er medlemmer i Norges Metallsøkerforening kan jeg også nevne at Torill er vår foreleser på medlemsmøte 1.desember Da skal hun fortelle oss om slektsforskning og hva DIS driver med. I etterkant av dette håper vi på en idédugnad og diskusjon rundt hvordan våre to foreninger kan dra nytte av hverandre. Her bør det være mange muligheter. Torill er også en engasjerende foredragsholder, så her gjelder det å møte opp.
Etter å ha latt meg imponere av Torill og de foregående forelesere var det nå på tide å la seg imponere ytterligere av Nina Hansen fra LO-media og Fagpressens redaktørforening. Nina foreleste over Redaktøransvaret i sosiale medier. Med utgangspunkt i blant annet redaktørplakaten og vær-varsom- plakaten presiserte hun hvor viktig det var å tenke seg om før man la ut skrift og bilder i det offentlige rom. Det er faktisk ikke alt som er ok å formidle. En del strider faktisk også mot norsk lov.
Som et eksempel på hvor enkelt det er å publisere noe, lot Nina oss få besøke facebooksiden sin. Så tok hun opp en helt vanlig Iphone og sekunder etter så vi oss selv live på Facebook.
Her kunne jeg gitt angsten min ny næring over farene ved sosiale medier, men jeg var alt for imponert til det. Der og da så jeg jo bare nye muligheter for egen forening. For eksempel så har Norges Metallsøkerforening har medlemmer fra Kristiansand i syd til Alta i nord. Med andre ord så har vi veldig mange medlemmer som ikke bare kan stikke innom medlemsmøte i Oslo. Med denne teknikken er det jo nå faktisk fullt mulig for de å delta digitalt på møtene.
Om det er en lur måte å gjøre det på, vet jeg ikke ennå, men muligheten startet en prosess i hodet mitt i hvert fall.
Louise var dagen første og siste foreleser, så da Nina var ferdig kom Louise tilbake og ga oss en rask innføring i hvordan å komme igang på Twitter. Vet ikke helt om jeg fikk med meg alt etter en lang dag fylt av inntrykk, men har i ettertid klart å sette opp en twitter konto for Fortiden For Fremtiden,(fortidenforfrem), så noe må jeg ha fått med meg av Louises glimrende forklaring.
En veldig lærerik og hyggelig dag ble det. Stor takk til Kulturvernforbundet for disse seminarene. Gleder meg allerede til neste. Stor takk også til engasjerende foredragsholdere.
Om Fortiden For Fremtiden nå blir en stor stjerne på sosiale mediehimmelen? Vel det vet jeg ikke ennå, men et par ting vet jeg etter denne dagen og det er at :
Den digitale verden beveger seg utrolig raskt fremover
Den digitale verden blir mindre skremmende jo mer man forstår av den
Skal man rekke å være med et tog må man i det minste møte opp på stasjonen
PS
Den romerske mynten nevnt i starten av denne artikkelen er selvfølgelig levert inn til rette myndigheter.
Les også Torills blogg om seminaret her,
og her kan du lese Liv Offsdal sitt blogginnlegg om seminaret
